More images in Instagram at @westertrine
Text by Andre Gali:
‘States of Matter’
Anita Hanch-Hansens abstrakte keramikkskulpturer og Trine Westers hybride former av readymades, digitale reproduksjoner og materialfragmenter kan oppfattes som metaforer for geologiske og biologiske prosesser – som seige legemer i ulike stadier av tilblivelse og oppløsning. Begge kunstnerskapene tar for seg materiens ulike tilstander, og presser frem en følelse av at betrakteren bevitner et bristepunkt der verkene er frosset i en randsone av det som er materielt mulig. Det er en spenning tilstede i arbeidene som gir en opplevelse av å være tilstede i et spesifikt øyeblikk der ulike historier og forløp møtes. Til tross for en varierende grad av abstraksjon har de ulike verkene en form for narrativitet i seg som inviterer publikum til å spekulere i deres individuelle historier, men også i hva de sammen forteller.
Som indviduelle skulpturer har Hanch-Hansens keramiske arbeider ofte former som gir assosiasjoner til vaser og kropper i oppløsning. De er røffe i formen, fargerike i grønne og brune toner og ulike nyanser av blått og rødt, og med overflater som både er glatte og rue på samme tid. En utforsking av materialets muligheter, tilsynelatende tilfeldig og “sloppy” satt sammen, men med en kunstferdig balanse mellom det formfullendte og det som går i oppløsning – en balanse som krever faglige ferdigheter og årelang erfaring for å oppnå. De keramiske skulpturene bærer i seg en materialitet og overflate som gir dem kroppslige kvaliteter, som metaforer for menneskekroppen og dens bevegelse fra vekst til forfall og transformasjon.
Westers skulpturer påkaller andre assosiasjoner, noen går i retning verktøy og maskiner, mens andre kan minne mer om fossiler fra hittil ukjente arter. Begreper som kybernetikk og relasjonen mellom biologi og maskin synes sentralt, men ikke som motsetninger. Heller er det snakk om flytende overganger mellom det kroppslige, det mekaniske og det digitale. Sammensetningen og presentasjonen av de ulike hybridene ligner det man finner i vitenskaplige museer, og betrakteren inviteres inn i rollen som forsker hvis rolle er å analysere objektene og fremkalle en hypotese om hvor de kommer fra og hva de bærer i seg av kulturelle koder.
De hybride objektene til Wester suppleres av fotografier, digitale trykk og animasjoner der objektene er bearbeidet av digitale verktøy, 3d-skanning og annen type 3d-forming. Gjennom denne teknologien oppløses de klare grensene mellom virkelighet og representasjon. Blant annet viser en animasjon hvordan et trestykke ville sett ut om det kunne smelte. Bildene er troverdige innenfor en logikk der digitale koder former utfallet og viser oss hvordan den digitale fantasien kan være ekstremt overbevisende og overstyre det vi tror vi vet om den fysiske virkeligheten.
Mens Hanch-Hansens er opptatt av leiras historie og hukommelse som geologisk materiale og dens ulike tilstander fra flytende til stivnet masse – som den bærer med seg når kunstneren former den og brenner den – er Wester opptatt av å oppdage materialer og former på en nesten historieløs måte, som i en postapokalyptisk tid der kunstneren har hatt et hukommelsestap og derfor bearbeider ting på en måte som ikke nødvendigvis gir noen klar logikk mellom former og materialer som settes sammen.
Sammen skaper Hanch-Hansens og Westers ulike verker og uttrykk en fortelling som strekker seg over et enormt tidsspenn, fra før menneskets eksistens og til en potensielt nær og dystopisk fremtid der naturen sees på med et nostalgisk blikk gjennom digitale simuleringer og fysiske collager. Hanch-Hansens og Westers verker står som kontraster i tid og rom, men har også et formmessig språk som gir gjenklang hos hverandre.
The Technosublime 